Monica A. Paulsen, forbundsleder i Negotia. Foto: Terje Bergersen

Frontfagsmodellen – ingen fasit men en viktig retningspeker

Debatten rundt årets lønnsoppgjør er preget av steile fronter, med angrep mot frontfagsmodellen, og utspill om å gå inn politisk og prioritere utfra hvilke grupper som "fortjener" mest etter pandemien. - Det er grunn til å minne om at de årlige lønnsoppgjørene er et forhold som avgjøres gjennom forhandlinger mellom de organiserte partene, sier Negotia-leder Monica A. Paulsen.

"Det er ikke noe tvil at koronasituasjonen har krevd mye av oss alle, på ulike plan. Spesielt har børen vært tung for arbeidstakere i de mest utsatte bransjene, hvor mange har opplevd å bli permittert eller har mistet jobben. 

I frontfagsoppgjøret, som representerer den konkurranseutsatte industrien, enes partene om rammer som blir retningsgivende for hele den private sektoren. YS og LO krever i år at kjøpekraften opprettholdes. Dette er både et betimelig og svært moderat krav i den situasjonen vi nå er i. Det er dessuten viktig for oss å sikre de lavtlønte et ekstra tillegg i årets oppgjør. I det private næringslivet er det  flere medlemsgrupper i bransjer som ligger godt under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Vi kan ikke la disse gruppene sakke ytterligere akterut.  

I Norge er vi heldige som har etablert en felles forståelse for at konkurranseutsatt industri forhandler fram en økonomisk ramme som blir retningsgivende for lønnsveksten. Hvis vi ikke tar hensyn til landets konkurranseevne, vil alle grupper tape på sikt. Frontfaget er ikke en fasit eller noen øvre grense for hvor lønnsoppgjørene i de forskjellige virksomhetene skal havne, men angir altså en retning for det gjennomsnittlige nivået. 

Likevel hører vi at enkelte yrkesgrupper, blant annet i offentlig sektor, protesterer mot frontfagsmodellen. Dette mener jeg er et unødvendig sidespor. Selv om privat næringsliv kom noe bedre ut enn for eksempel offentlig forvaltning i fjorårets oppgjør, er det likevel ikke noe grunnlag for å si at offentlig sektor har sakket akterut målt mot industrien. 

Lønnsutviklingen har samlet sett vært nokså lik mellom industri og offentlig forvaltning når vi ser på utviklingen over tid. I perioden 2010 til 2015 var den samlete lønnsveksten i industrien (NHO-bedrifter) 19,9 prosent, mens veksten i offentlig forvaltning var på 19,6 prosent. I perioden 2015-2020 var lønnsveksten i industrien 12,8 prosent, mens den var 13,7 prosent i det offentlige. 

De årlige lønnsoppgjørene er et forhold som avgjøres gjennom forhandlinger mellom de organiserte partene. Frontfaget angir som sagt en retning, men er ikke et verktøy for å prioritere mellom yrkesgrupper. Slik prioritering er heller ikke en politisk oppgave. 

For oss i privat sektor håndteres fordelingen av verdiskapningen først og fremst gjennom lokale forhandlinger mellom ledelse og tillitsvalgte på de enkelte virksomhetene. Oppgjørene skal tilpasses de lokale forholdene og baseres på de fire kriteriene, bedriftens økonomi, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne. Selv om vi har et annerledes år bak oss, ser vi at det også i år er flere bransjer som gjør det eksepsjonelt bra og kan melde om rekordomsetning. Da skal også verdiskapningen fordeles deretter og ikke gå rett i lommene på eiere og toppsjefer. 

Slik burde det være mulig å løse skjevheter i andre sektorer også. Dersom man blir enige om at en yrkesgruppe skal prioriteres er det fullt mulig å gjøre det. Men da må partene i disse områdene samtidig klare å prioritere noen ned. Det er krevende, men det ville vært mer fruktbart enn å utfordre en modell som er viktig for hele landets bæreevne over tid."

Hei, jeg heter Nora. Hva kan jeg hjelpe med?

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.

Powered by eZ Platform - Informasjonskapsler